Rema 1000 Norge-sjef Trond Bentestuen heier på hverdagsheltene bak pleksiglasset i kassa og bak munnbindene på butikkgulvet, for det er menneskene i førstelinjen som har båret den tyngste børa på ryggen gjennom pandemien.

Kommentar

Hatten av!

Måneder har gått og etter hvert har det blitt til ett år. I over 12 måneder har jeg sett, møtt og snakket med ansatte som står på under det som tidvis har vært svært krevende forhold.

Trond Bentestuen

Publisert 06.04.2021 - 07:48 Sist oppdatert 22.04.2022 - 08:51

Om ikke Rema 1000 er representative for den norske befolkningen, er vi i alle fall ikke langt unna. Over 12.000 medarbeidere i om lag 650 butikker, i alle landets fylker, med alle slags bakgrunner, kjønn og etnisitet utgjør et mangfold som i stor grad gjenspeiler landet vårt. Derfor har vi som organisasjon kjent på de samme utfordringene som folk flest har kjent på gjennom pandemien. Når smittetrykket har økt, har vi, i likhet med alle andre, gruet oss for at koronaen skulle ramme familiene, vennene og nabolagene våre. Vi har vært like bekymret over både de kortsiktige og langsiktige virkningene pandemien etterlater seg. Vi har vært heldige fordi vi har en jobb å gå til – men noen har vært bekymret fordi prisen er å hver eneste uke være i kontakt med flere tusen mennesker.

Jeg har sagt mitt om situasjonen underveis. Jeg har heiet på hverdagsheltene bak pleksiglasset i kassa og bak munnbindene på butikkgulvet. Jeg har kalt pandemien en maraton og en dugnad. I starten var den nok det, men over tid har det endret seg: Noen må betale mer i denne pandemien enn andre. Det handler om tunge ord som samfunnssikkerhet og beredskap. Det er ikke en maraton – dette er ekstremsport. Jeg skal medgi at det til tider har vært vanskelig. Med nye tiltak, nye innstramninger, nye rutiner og hele tiden den gnagende usikkerheten som har vært lik for oss alle: fra ministre og helsedirektører til kjøpmenn og deltidsansatte. Det vi ved inngangen til pandemien omtalte som en bakketopp vi måtte over, har vist seg å bli et ruglete landskap med både opp- og nedturer.

Men det er nettopp når alt synes usikkert at man finner trygghet i det som fungerer. Eller rettere sagt: i de som fungerer. For det er menneskene i førstelinjen som har båret den tyngste børa på ryggen gjennom pandemien. Samtidig er det blant de som har holdt hjulene i gang, at vi har kunnet se lyspunktene i en tung tid for mange. Butikkmedarbeideren som spør en kunde om hvordan dagen hennes har vært. En ansatt som slår av en prat på trygg avstand. Smilet i kassa og spørsmålet om du trenger pose. Små glimt av hverdag og normalitet i et nedstengt og annerledes Norge.

En dugnad skal fordele byrdene. Byrdene i denne pandemien har ikke vært jevnt fordelt. Noen av oss har hatt muligheten til å jobbe hjemmefra – førstelinjen har stått i det ute på gulvet og i kassa i 12 måneder. Og de har levert med glans, enten det gjelder Norgesgruppen-, Coop- eller Rema 1000-ansatte, eller førstelinjen i helsevesenet, skoler og barnehager. Det er bare å ta av hatten og bøye seg i støvet.

Det er mange, også i dagligvare-bransjen, som hver morgen har trosset smittetrykk, R-tall og et nedstengt samfunn, tatt på uniformen og gjennomført en jobb. Mye kommer til å være annerledes på den andre siden av pandemien. Noe til det bedre – noe til det verre. Men en av de viktige lærdommene denne pandemien etterlater oss, er det faktum at personen i kassa hos Kiwi, Coop og Rema er viktig for landet vårt. De tilhører listen av yrker som ivaretar normalitet når alt er annerledes. Som holder hjulene i gang når alt annet stanser.

kommentar