Ap-leder Jonas Gahr Støre, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og SV-leder Audun Lysbakken skal nå se på muligheten for å sammen danne ny regjering. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Kommentar

Ny politikk i vente

Etter uker og måneder med utspill, debatter, argumenter og analyser, sa velgerne i forrige uke sitt: Norge får en ny regjering.

Petter Haas Brubakk,

Drikke

Publisert 22.09.2021 - 07:04 Sist oppdatert 22.04.2022 - 08:51

De tre rødgrønne partiene som satt i regjeringen fra 2005 til 2013, fikk igjen flertall. Om det betyr at nettopp disse tre også kommer til å danne regjering sammen, og dermed en regjering med flertallet i Stortinget bak seg, gjenstår i skrivende stund, å se.

Det vi vet, er at selv om de politiske forskjellene i Norge er mindre enn i mange land, kommer det til å bli staket ut en ny kurs for Norge. På mange områder vil det bli en ny politikk. De som skal bekle sentrale posisjoner både i regjeringen og i Stortinget, har andre prioriteringer og en annen tilnærming til viktige saker enn de som nå får avløsning. Sikkert er det at politikken kommer til å ta en annen retning enn den hadde gjort dersom de fire partiene som har hatt flertall siden 2013, hadde fått 85 eller flere mandater 13. september i år.

De kommende ukene vil bli preget både av drøftinger om hvilke partier som skal danne regjering, og hvilken politisk plattform en slik regjering skal bygge på. Det vil ikke mangle på innspill og råd om hva som bør prioriteres og hvilke løsninger som det er klokt å velge. All erfaring tilsier at viktige premisser for styringen av landet legges i forhandlingsrommene på konferansehoteller som gjennom de siste årene har lånt navnene sine til det politiske grunnlaget for skiftende regjeringen: Lysebu, Sem, Soria Moria, Sundvolden, Jeløy Radio eller Granavolden.

Det er ikke mulig å drive god butikk uten å ha et våkent øye for politikk. Det er kanskje ingen som kjenner hornmusikken i brystet, for å låne tidligere statsminister Jan P. Syses uttrykk, når det nokså teknokratiske begrepet «næringslivets rammebetingelser» diskuteres i valgdebattene og avisspaltene. Men bak dette begrepet ligger viktige forutsetninger som arbeidsmarkedspolitikk, Norges forhold til andre land, skatte- og avgiftsnivå, tiltakene som skal til for å nå forpliktelsene etter Paris-avtalen, utformingen av yrkes- og fagopplæring og mye, mye mer.

Bedrifter kan ikke stille krav til landets folkevalgte. Men næringslivet kan si mye om hvilken politikk som vil gi mer verdiskaping og flere og tryggere arbeidsplasser. Det er den politikken som skal ta norsk økonomi det neste skrittet gjennom den omstillingen samtlige partier er enige om at ligger foran oss (og ofte kan det være like viktig å si noe om hvilken politikk som ikke bør føres).

Nesten like viktig som gode rammebetingelser er et annet ganske tørt ord: forutsigbarhet. Den som skal investere og satse trenger å vite – om ikke på millimeteren, så i hvert fall sånn noenlunde – om det er mulig å være trygg på grunnlaget for beslutninger som gjerne kan ha en 20, 30 eller 40 års horisont. Raske, uventede skifter i politikken med store utslag for enkeltbedrifter og næringer, gir et dårlig investeringsklima. Er det noe vi har lært gjennom de siste tiårene, er det at flere og flere bedrifter kan velge hvilket land de lokaliserer sine investeringer til. Lokalisering Norge forutsetter både konkurransedyktige rammebetingelser og forutsigbarhet i politikken.

Landets største fastlandsindustri ønsker å satse i Norge. Mat- og drikkenæringen har formulert ti djerve ambisjoner for fremtidig verdiskaping og jobbskaping. Næringen er en viktig del av svaret på omstillingen Norge står overfor. Hovedjobben skal bedriftene gjøre selv. Men sentrale forutsetninger blir også lagt når de som har fått flertall i Stortinget, nå skal utmeisle politikken for de fire årene.

kommentar