Prøver å komme myndighetene i forkjøpet

­Rema og Oda gjennomførte nylig et betydelig PR-stunt, regissert av PR-byrået First House og advokatbyrået Bahr. Målet er å oppnå politisk regulering av innkjøpsprisene i dagligvarebransjen «til beste for konkurransen». Mon det. Det haster med å korrigere et par etablerte «sannheter».

Høyrepolitiker Kårstein Løvaas tok som kjent nylig med seg gullkortet fra Stortingets næringskomite, etter at han hadde vært saksordfører for stortingsmeldingen om konkurranseforholdene i dagligvarebransjen, og begynte over natten hos Reitangruppen. Der har han i samarbeid med Oda og First House startet en lobbykampanje for «å styrke konkurransen» i norsk dagligvarebransje.

Reitangruppen er ikke en liten pølsebu. De konkurrerer svært godt, selv uten politikernes hjelp. I 2021 hadde de en total butikkomsetning på 104 milliarder og et resultat før skatt på 5,6 milliarder kroner. Vi kunne også nylig lese at sjefen for netthandelsaktøren Oda, Karl Munthe-Kaas, tjente 25 millioner kroner på sine aksjer i året som gikk.

Oda har internasjonale eiere, som ønsker en størst mulig avkastning på sine investeringer. Lavere innkjøpspriser med politikernes hjelp er selvsagt en rask og lettvin måte å få bedre resultat. Oda, med sin netthandel for Stor-Oslo ønsker seg like gode innkjøpsbetingelser som nasjonale dagligvarekjeder med butikker over hele landet. Det er helt legitimt. Alle aktører er opptatt av egne interesser, men å fremstå som to frelsere på vegne av norske forbrukere, mens man egentlig er opptatt av bunnlinje eller egen aksjeverdi er svært frekt, og bør gjennomskues av de folkevalgte. Den som må betale regningen dersom denne lobbykampanjen vinner frem, er nemlig forbrukeren. Ganske enkelt fordi forslagene griper inn i de frie forhandlingene mellom to kommersielle parter (kjøper og selger av dagligvarer).

Oda -sjefen og høyremannen Løvaas lanserte denne uken et forslag til en forskrift på 77 sider for å få hjelp til å konkurrere bedre. Det er etter sigende ikke mulig å lykkes i det norske markedet under dagens regelverk, for «her er konkurransen for dårlig». Men spørsmålet er om denne historiefremstillingen er sann? Jeg har full forståelse for at det er fristende å be om politisk hjelp dersom man føler at man ikke har lykkes kommersielt. Men det er grunn til å rope et stort varsko til politikere som lar seg sjarmere av de to veltalende lobbyistene. Er det konkurransens beste de to virkelig ønsker, eller kan det dreie seg om knallharde kommersielle særinteresser? Kan det koke ned til at de har forhandlet for dårlig over flere år, at motytelsene de legger på bordet rett og slett ikke er gode nok? Og er det i så fall et politisk problem som fordrer politisk innblanding?

La oss anta at Rema og Oda har rett når de sier at markedslederen NorgesGruppen totalt sett har litt lavere innkjøpspriser enn dem. Bunnpris-eier Christian Lykke, som har kjøpt inn sine varer både gjennom Rema og Norgesgruppen sier at forskjellen på hele hans innkjøpsvolum er to til tre prosent, ikke 10-15 prosent som Løvaas hevder i media. Prisen kjedene betaler for varene fra leverandørene er et resultat av hva selger og kjøper har blitt enige om gjennom forhandlinger. Selgerne, altså leverandørene, er ingen amatører. Leverandørene investerer rabattene sine der det lønner seg for dem å investere. Det er ikke overraskende at en netthandelsaktør som selger dagligvarer i Stor-Oslo får en annen pris enn en aktør som transporterer og selger dagligvarer i butikker over hele landet.

Det er heller ikke overraskende at et rendyrket lavpriskonsept (som Rema 1000) får en annen pris fra leverandørene enn en aktør som tilbyr alle typer butikker. For en leverandør er markedstilgang for et bredt vareutvalg (det såkalte kantsortimentet) svært viktig, og representerer derfor en høy verdi. Det samme gjelder markedstilgang for nylanseringer, eller evne til lokal gjennomføring i butikk det man er enige om på sentralt nivå. Et rendyrket lavpriskonsept som Rema er i utgangspunktet kun interessert i bestselgerne til de største leverandørene. De er ikke interessert i de mindre aktørene, eller kantsortimentet. De setter i stedet sin egen merkevare (emv) opp mot den største leverandørens bestselger. Selvsagt får de da mindre rabatter enn en innkjøper som handler et større og bredere sortiment. Dette er ikke et politisk problem, men et resultat av ytelser og motytelser mellom to kommersielle parter.

De 77 sidene fra Oda og Reitan er utelukkende skrevet for å styrke Oda og Reitans økonomiske resultater. Her gjelder det å ikke være naive mottagere. Det ser ut til at enkelte politikere har slukt agnet fra Oda og Rema med søkke og snøre. Det vil nemlig lett bli forbrukerne som må betale prisen. Det er et viktig argument Konkurransetilsynet kommer til å legge avgjørende vekt på i sine vurderinger.

• Dette er et leserinnlegg, og synspunktene står for forfatterens regning.